Nordpolen og en pose med snop

De gjenværende fossile brennstoffene på jorden er fortsatt en stor god pose snop. Til hver enkelt av oss. Men en gang tar det slutt - og det er flere gode grunner til å begrense forbruket. For oss i Norge er det snakk om å kutte inntaket av snop fra en pose gummi krokodiller om dagen ned til en pose i uken. Om vi nordmenn kutter CO2 utslippet ned til 1/7 av dagens utslippsnivå, da er vi omtrent der jorden kan takle konsekvensene. På lang sikt. Om vi skal dele likt.

Isen i Arktis tåler heller ikke dagens utslipp av CO2, i lengden. De første målingene vi har av hvor tjukk isen er stammer fra 60-tallet. Da var isen cirka 3 meter tjukk i gjennomsnitt. Når vi rundet år 2000 var den redusert til cirka 2 meter. I dag er den ganske nært 1 meter. Det er ikke så mye snakk om hvor tjukk isen er, fordi det er så vanskelig å måle dette. Mange ble overrasket over at såpass mye is kunne forsvinne så fort. Hva skjedde?

Jeg har sammen med kolleger nylig publisert en artikkel som delvis forklarer det rekordsmå isdekket i fjor med transporten av is sørover mellom Svalbard og Grønland. Ganske mye av isen smeltet altså ikke i Arktis, den ble dyttet ut av ekstra kraftige vinder. Denne transporten av sjøis sørover har vært høy helt frem til mai 2008. I juni og juli var den ganske liten. Det bidrar til at det er mer is akkurat nå. Dersom vindene blåser i andre retninger noen år, og det kommer de trolig til å gjøre, vil det bli lavere transport av sjøis, og mer vil bli værende i Arktis. I noen år fremover.

Sjøisen fra 60-tallet kommer likevel ikke tilbake. Dette er en konsekvens av vårt store inntak av fossilt snop. Økt CO2 -innhold i atmosfæren øker den langbølgede innstrålingen, og dette varmer isen. Jevnt og trutt, hele året. I dag virker denne effekten slik at innstrålingen til Arktis er cirka 5 Watt per kvadratmeter over det den var i 1960. Dette tilsvarer cirka 70 cm smelting i løpet av ett år. Den økte innstrålingen har virket sammen med varmetransport i luften og havet og forklarer til sammen tapet av ca. 1.5 meter is. Varmetransporten i luften og havet har nå flatet ut. Det skjer ikke med strålingen, dersom vi fortsetter å innta like mye fossilt snop. I september 2050 er sjøisen borte, og da er innstrålingen økt med 20 Watt per kvadratmeter.

Sjøisen i Arktis er et paradoks. På den ene siden er reduksjonen av sjøis en klar indikator på global oppvarming. På den andre siden har tapet av denne sjøisen ingen store konsekvenser, verken for klimaet, økonomien eller folk flest. Mange isbjørner vil nok også klare seg uten isdekket om sommeren. De lager hi i snøskavler på land. Om vinteren.Fortsetter vi vårt store forbruk av fossilt snop vil de alvorligste konsekvensene komme der det bor flest folk, i langt varmere strøk enn Arktis. Vi bør alle heve blikket lenger frem, både i tid og rom. Du og jeg bestemmer i årene som kommer om det skal finnes sjøis i september 2050, og hvordan det skal gå med resten av jordens klima. La oss kose oss med den ene posen snop. På lørdager.

Les kronikken i BT.